Tigernet logo

Tigerbloggen

Bloggen til Platebutikken Tiger

10 skiver fra 2020 som hadde fortjent mer oppmerksomhet

Veggen25juli

Det at noe blir misforstått og oversett er et sikkert tegn på at det er originalt. Kanskje best å la de gode skivene forbli en hemmelighet? Nei, vi klarer ikke la være å dra frem noen høydepunkt som vi føler hadde fortjent mer oppmerksomhet i 2020. Vi teller ned topp ti!

MER FRA TIGERÅRET 2020 PÅ TIGERBLOGGEN

KJØP SKIVENE PÅ TIGER

10. Briqueville: Quelle
De maskekledde Belgierene leverer på alt fra de drømmende postmetall partiene til de mer hjemsøkende og østlige gitarmelodiene. Dette er er instrumentføring på høyt nivå. Du skal ikke se bortifra at verden går under i det du setter på denne.
For fans av Russian Circles brutalitet og godspeed you! Black Emperor.

9. Caves of Steel: Path to ground
Veien fra de knusende partiene til de mer nedpå og melodiøse er Akkurat så dynamisk som post-metal skal være. At skiva tematisk tar for seg lynets vei ned mot jorden legger til nok et lag på et sterkt verk, som flere burde dykke inn i tiden framover.
For fans av Cult of Luna, Russian Circles og Spurv.

8. AA Williams
Dukket opp ut av intet i 2019. Et par turnér og en EP i samarbeid med MONO (jp) senere slapp hun sitt debut album ‘Forever Blue’ på Bella Union tidligere i år. En ledestjerne i mørket.
For fans av: Chelsea Wolfe, Emma Ruth Rundle og til tider også Cult of Luna.

7. Aleah: Aleah
Det ultimate manifestet for en stemme av dette nivået, utrolig vakkert og umulig å ikke bli dratt inn. Albumet er todelt, hvor første del kun er akustisk gitar og vokal som gir en perfekt introduksjon til låtene før vi kommer inn de mer produserte delene, hvor stemmen hennes glir sømløst i mellom lag av storslåtte lag av stryk, synther og trommemaskiner. Få album har passet bedre inn i et år som dette.
For fans av Hallatar, Trees of Eternity og Chelsea Wolfe.

6. Jabba: Cool
En av Tromsøs aller største skatter de siste ti årene. Kjappe bassriff, lekende trommer og vokal som sparker deg i trynet. Duoformatet kan være en fallgruve, men ikke for disse to. 100% ROCK
For fans av: Melvins, Black Sabbath, Primus, Motorhead, Helmet

5. Anna Von Hausswulff: All Thoughts Fly
Den Gøteborg-baserte artisten med tidenes mest badass etternavn har en lang rekke kritikerroste skiver bak seg, men på hennes første skive på Southern Lord jekker hun kirkeorgelet opp noen hakk. Messende, manisk og betagende skive i krysningen mellom det eksperimentelle og rituelle.
For fans av Messiaen

4. Little Hands of Asphalt: Half Empty
Sjur Lyseid fra Little Hands of Asphalt har vært stødig leverandør i årevis av strøken indiepop med et distinkt Oslo-preg. I det siste har han jobbet mest som produsent i studioet "Six Feet Over" som er bygd over en gammel kirkegård. Nå skal vi ikke undervurdere de levende musikerne som bidrar på skiva, men vi liker å tenke på at det kanskje er de halvt komposterte likene som gjør denne skiva smått utenomjordisk. Knaket det ikke i en knokkel bak i perken der?
For fans av American Football, Sufjan Stevens

3. Henrik Palm: Poverty Metal
2020 var året da Killing Joke brått ble alle tings referanse. Den beste skiva i rekken av kompleks post-punk med en touch av gotisk drama kom definitivt fra tidligere Ghost og In Solitude gitarist Henrik Palm.
For fans av Voivod, Bauhaus, Die Kreuzen, Killing Joke

2. Meta Forever: Emerald Mindgames Pt.3
Det gikk OCD-gysninger gjennom sjappa når det ble offentliggjort at Meta Forever's lenge bebudede trilogi fikk sin avslutning, ikke på sjutommer som de to første utgivelsene, men som titommer!
Når sjokket fikk lagt seg og vi endelig kunne høre musikken, steg entusiasmen. På denne skiva begår Metronomicon-gjengangerene bragden å fusjonere hårete voksen-kunst-pop ala Roxy Music/ELO med hjemmesnekra DIY-poesi. Det er som å lage en perfekt Tesla-replika av RX-lim, tusj og pappmasjé. Dekadent, javisst, men de har i det minste mekka det sjøl.
For fans av Roxy Music, Felt, Celebration

1. Das Body: Peregrine
Årets snodigste og mest engasjerende skive kommer fra Oslo-bandet Das Body. De har noen sterke singler bak seg, men med Peregrine leverer de et album som henger veldig godt sammen fra start til slutt. Man befinner seg noenlunde innenfor et elektronisk/synth-pop univers, men låtene er så fulle av merkelige innfall og overraskelser at det er vanskelig å finne treffende referanser. Men om man tenker seg The Knife og Grimes i et og samme band, så er man ihvertfall i noenlunde riktig nabolag.
For fans av The Knife, Grimes